Det er lett å se historien til kvinnebevegelsen som en kamp mellom «menn mot kvinner».
Faktisk, hvis du gikk tilbake til de første dagene av vår kamp for likestilling, er dette nesten helt sikkert hvordan det føltes. Før kvinner kunne stemme, følte mange menn seg genuint truet av ideen om en politisk aktiv kvinnelig befolkning. I store deler av forrige århundre trodde mange fortsatt at det var visse jobber som «ikke passet» for kvinner.
Over tid, etter hvert som vi fikk de rettighetene vi fortjente, ble vår nye rolle i samfunnet normalisert. Nå er det svært få som vil hevde at kvinner fortjener å være lavere betalt enn sine mannlige kolleger. Enda færre vil påstå at «det eneste stedet for en kvinne er i hjemmet».
Samtidens feminister står overfor nye utfordringer
Dessverre er det på mange måter nettopp dette problemet samtidens feminister må forholde seg til. Bevisst og åpenbar diskriminering kan til en viss grad håndteres gjennom rettssaker og sosiale normer. Underbevisst diskriminering og kulturelle skjevheter er vanskeligere å eliminere.
Dette er et stort problem, for selv underbevisst diskriminering kan føre til lavere lønn, færre rettigheter, seksuell trakassering og diskriminering.
Det er en økende følelse av at for å gjøre reell fremgang i 21stårhundre, må menn gjøre mer enn passivt å akseptere det faktum at kvinner er likeverdige – de må analysere, akseptere og adressere sine egne interne skjevheter og arbeide aktivt for å utjevne konkurransevilkårene. Flere menn trenger med andre ord å bli feminister.
Bør menn komme i kontakt med sin feministiske side?
Som Susan Sarandon sa i et nylig intervju med Dagliglivet , 'En stund var ordet 'feminist' veldig stridt og folk ønsket ikke å bruke det ... men jeg tror vi ikke må miste fokuset ved å bruke mye tid på å diskutere hvilket ord vi skal bruke. Jeg tror alle er for likestilling, og menn bør også være feminister.»
Jeg er ikke enig med Susan Sarandon i alle spørsmål – langt ifra! Men, jo mer jeg tenker på dette, jo mer tror jeg at hun kan ha rett i at menn tar kontakt med deres feministiske side.
Jeg snakket med min 37 år gamle sønn om dette her om dagen, og han var enig. Han sa at du ikke kan velge og vrake hvor du skal bruke begrepet likhet. Det er et prinsipp som gjør samfunnet bedre totalt sett.
I likhet med Sarandon sa han at en del av problemet er at ordet «feminisme» har både positive og negative konnotasjoner. Hvis feminister virkelig ønsker at menn skal slutte seg til bevegelsen, må de rebrande sin innsats og tydeliggjøre formålet.
Jeg er veldig nysgjerrig på hva du synes om dette!
Er du enig med Susan Sarandon i at menn også bør være feminister? Hvorfor eller hvorfor ikke? Bli gjerne med i samtalen!
