Livene våre er lappetepper av opplevelser og mennesker. Familie, venner, elskere, partnere, arbeidskolleger, bekjente og fremmede er vevd dypt inn i minnene våre. Over tid syr vi dem sammen til mønstre, sikre på at de vil vare evig. Selvfølgelig er dette sjelden tilfelle, og til syvende og sist må vi innse det faktum håndtere tap er en uunngåelig del av livet.
Å håndtere tap forandrer oss
Slitebanene som utgjør tapisseriene i våre liv varierer i farge og tekstur. Familieminnene våre, spesielt de fra barna våre, er bundet av usynlige stålsnorer. Våre venner og bekjente er vevd inn i livene våre med pen ull og fargede bånd. Snorene er forskjellige i styrke, men de er alle viktige. De er våre minner. Og vi er våre minner.
Så vi pakker oss inn i stoffet vi vever. Vi skjermer oss fra livets kalde realiteter. Vi ber teppet vårt om ikke å rakne. Så kommer tapet – og alt vi kan gjøre er å prøve å hindre at stoffet vi vevde går fra hverandre i sin helhet.
Greta Crosby beskrev på en vakker måte hvilken innvirkning tap har på livene våre da hun sa: «Tap gjør oss alle til kunstnere når vi vever nye mønstre i stoffet i våre liv.» Dette er leksjonen tapet lærer oss. Ikke for å frykte smerten, for den er uunngåelig, men for å ta kontroll og kreativt bygge en ny fremtid.
Når vi er håndtere tap , trådene som forbinder minnene våre og former vår identitet bryter og blir tvunget til å bygge nye mønstre. Tap river stoffet i livene våre i stykker. Dette er uunngåelig. Men gjennom smerten kan vi lære å veve nye tråder. Vi kan finne mening i kaoset – ikke umiddelbart, men med tiden.
Reparasjon av livsstoffet vårt krever at vi bruker helt nye materialer. Dette krever igjen at vi tar i bruk nye kreative verktøy. Vi må finne vår indre styrke og kjempe mot fristelsen til å gå tapt i fortiden. Dette kan innebære å introdusere nye mennesker eller steder i livet vårt. Eller det kan innebære å gå inn og endre våre egne tanker.
Tap krever at vi finner kreative svar for å finne mening og helbrede. Ikke frykt for å miste fortiden. Det vil alltid være der, i hjertet ditt. Ingenting som en gang var en del av livet ditt kan noen gang virkelig forsvinne.
Noen ganger krever tap imidlertid at mønstrene for fremtiden vår må endres. Vi er alltid skapere av livene våre. Vi er som kunstnere som maler et nytt landskap hvor vi kan trives og finne lykke igjen.
Når vi opplever tap, hvordan tror du vi bør balansere å hedre fortiden og bygge en ny og levende fremtid? Har du noen små ritualer du bruker for å hedre menneskene du har mistet? Hvilke råd vil du gi til en annen kvinne som går gjennom et betydelig tap i livet? Bli med i samtalen.
