Det har vært så mye samtale, over hele verden, om verdien av livet når en person fyller 65. Til syvende og sist reiser dette spørsmålet: hva mangler i oss at vi så tilfeldig kan diskutere disponibelen til våre eldste?
Det er så utrolig trist at det finnes folk der ute som tror at det å være eldre ville diktere om et liv er verdt å redde.
Som 77-åring har dette fått meg til å ta et stort skritt tilbake for å tenke på hvordan vi noen gang kom til å ha denne diskusjonen.
Jeg er eldre, ikke utdødd
Jeg fikk en venn fra mange år til å fortelle meg forrige uke at hvis noe skjedde med meg, ville det være greit fordi jeg har levd et fullt og produktivt liv. Jeg vil selvfølgelig være enig om livsdelen, men hvem er den personen til å fortelle meg at det ville være greit om livet mitt plutselig var over?
Denne utgaven fikk meg til å publisere to bøker som spesifikt tar for seg hva som skjer med vår tilstedeværelse som individer når vi blir eldre.
I utgangspunktet antas det av samfunnet at når vi pensjonerer oss, er livet vårt og sosiale verdi på en eller annen måte over, og som eldre voksne blir vi umiddelbart oppdelt fra resten av verden.
Det vi gjorde i yrket vårt, hvem vi var som mennesker, det vi bidro med til samfunnet forsvinner plutselig når vi uttaler ordet «pensjonert». Jeg har kommet til den erkjennelsen at det å bli avvist så foreldet som vi blir eldre er en nasjonalsport i seg selv.
Hva skjedde med oss? Når sluttet vi å sette pris på våre eldste?
Mennene jeg alltid vil huske
Som barn kunne jeg sitte ved min bestefars føtter og lytte til historiene hans i timevis. Han var fra Polen, og 27 medlemmer av familien hans omkom i Holocaust.
Tristheten over dette ble båret på hans skuldre hele livet fordi han dro før nazistenes invasjon og beskyldte seg selv for å ha reist for tidlig. Når han snakket om livet sitt og deres, var det med humor, kjærlighet, stolthet og selvfølgelig tristhet. Han var en øm, kjærlig mann, og historiene hans bor dypt i hjertet mitt.
Min svigerfar, en pensjonert marineoffiser og vognmann etter andre verdenskrig, var en av de mest fascinerende mennene jeg noen gang har møtt. Historiene hans var medrivende om hvor han kom fra og valgene han tok.
I en alder av 65 var John Wayne, stor, med et stort hjerte og klok uten ord, smartere enn de fleste av de yngre og mer utdannede mennene jeg kjente.
Jeg lærte så mye av disse to som var med på å forme meg som individ. Deres råd, visdom og livsleksjoner var uvurderlige.
De eldste vet hva fellesskap betyr
55+-samfunnet jeg bor i er levende og fylt med mennesker som gjør en forskjell. Gjennomsnittsalderen er rundt 70, men du ville ikke vite det.
Da Covid-19 rammet, kom ut de lagrede symaskinene, gamle stoffstykkene og strikken, da tusenvis av ansiktsmasker ble produsert på egen tid og for egen regning. Maskene ble donert til det omkringliggende samfunnet og ethvert sykehus, medisinsk personell eller butikkmedarbeider som trengte dem.
Ingen ba om hjelp, men de jobbet døgnet rundt på skift for å gjøre andres liv litt tryggere. Det er det seniorer er i stand til. Vi samlet oss for en krise fordi det var slik vi ble oppdratt.
Alle reiste seg og de som ikke kunne skrev sjekker for å hjelpe. Det var styrkende, fantastisk og elektrisk! Nora Ephron sa: 'Vær fremfor alt heltinnen i livet ditt, ikke offeret.' Det var ingen ofre her, bare helter!
Vi har sett alt
Som vi alle vet, har denne helsekrisen fått frem det beste i mennesker og det verste. Som alle dere har jeg sett begge sider. Jeg grubler på hva som er meningen med livet hvis vi ikke ser menneskeheten i alle.
Media har hele tiden uttrykt 'problemet' med hva de skal gjøre med de eldre. Egentlig? Snakker de om sine egne bestemødre eller bestefedre – eller bare alle andre generelt?
De siste to månedene har absolutt åpnet øynene på så mange måter. Jeg vet ikke med deg, men jeg følger definitivt Erma Bombecks råd, 'Tenn tulipanlyset.'
Jeg bruker nå min bestemors vakre krystallglass, mine nydelige 'selskaps' middagstallerkener, drikker vin jeg har spart til den spesielle anledningen, og brenner lyset jeg holdt på til en annen gang. Fordi dette er tiden, dette er vår tid, ikke mer å vente.
Har du fått deg til å føle deg usynlig på grunn av alderen din? Hvor ofte skjer dette? Hvorfor tror du samfunnet ikke ser verdi i eldre mennesker? Hva gjør du for å bryte denne stereotypen? Del gjerne tankene dine og la oss ha en berikende samtale.