Det er mange grunner til at min kone Jen og jeg elsker å bo i Costa Rica. Vi nyter det roligere tempoet sammenlignet med de travle livene vi levde i USA. Vi nyter de behagelige temperaturene som tilbys ved å bo i fjellene i Central Valley . Men for det meste elsker vi overfloden av natur og dyreliv som finnes rundt oss.
Jeg liker å ta en tur hver morgen. Jeg pleier å ta en av tre turer jeg har funnet som tar meg gjennom kaffefarmer, over elver og opp i fjellene som omgir Poas-vulkanen, i nærheten av der jeg bor.
Helt siden de flyttet hit, for over to år siden, har folk i området spurt: 'Har du vært i fossen?' Tilsynelatende er det en diger foss i dalen mellom ryggen jeg bor på og den neste over. Jeg har alltid antatt at det ikke eksisterte før en venn sa at han ville vise meg en 'skjult skatt'.
Vi la ut tidlig om morgenen og etter nesten en times vandring nådde vi en sjeldent brukt gårdsvei, som til slutt ble til en mager dyresti. Da vi gikk ned til dalbunnen kunne jeg kjenne temperaturen falle og etter å ha rundet en sving nådde vi en elv og kunne høre en fantastisk lyd, den typen folk leker om natten for å få dem til å sove...lyden av en foss.
Vi gikk en parallell sti til elven i omtrent 50 meter og lyden ble øredøvende. Vi kom plutselig ut av børsten og der, ruvende foran oss, var en 120 fots foss, like høy som en 10-etasjers bygning. Og det var praktisk talt i bakgården min, bare to kilometer fra hjemmet mitt.
Nedenfor fallet var det et naturlig basseng som vi vasset i. Det kalde vannet var forfriskende etter den strabasiøse turen. Ikke bare var vannet kjølig, men vi ble også avkjølt av vind skapt av vannet som falt fra en slik høyde. Stående i bassenget anstrengte vi nakken og prøvde å se toppen. Vi var i ærefrykt.
Ved refleksjon på vei hjem, innså jeg at grunnen til at jeg elsker å bo i Costa Rica er rett og slett det; Jeg lever. Jeg bor i et land hvor jeg er omgitt av dyreliv og naturlige underverker og nå har tid til å nyte alt. Livet mitt før jeg flyttet til Costa Rica var veldig travelt, og jeg måtte reise utenfor byen for å oppleve naturen.
Etter at jeg kom tilbake fra fossen satt jeg på verandaen vår og som for å sette et utropstegn på denne ideen om skjønnhet i bakgården min, snudde min kone Jen seg mot meg og spurte: 'Hørte du det?'
Og jeg hørte det, en oksefrosk-lignende kvekke som vi visste var kallet til kjølnebbtukanen. Jeg satte den bærbare datamaskinen ned og løp inn for å ta kameraet mitt. Da vi kom tilbake utenfor, krøp vi rundt hjørnet. Der satt han i et tre på eiendommen vår. En stor fugl med svart rygg, gult bryst og et nebb malte regnbuens farger. Vi så på tukanen og tok bilder mens han hoppet fra gren til gren. Snart ble en babytukan med ham før paret fløy av gårde for å lyse opp noen andres dag.
Ja, det er derfor vi bor i Costa Rica.