Livet mitt har vært en virvelvind av aktivitet i månedene etter min offentlige kunngjøring om at jeg ville trekke meg, inkludert å navigere etter høsttakkefesten, julen og nyttårsferien. Min siste arbeidsdag var 17thdesember, som tilfeldigvis falt sammen med firmaets julefest.
Etter å ha blitt fanget opp i all aktivitet og festligheter den dagen, kunne jeg bare skumme følelsene skrevet i pensjonskortene jeg mottok fra min elskede jobbfamilie, venner og mine to døtre. I morges satte jeg meg endelig ned med en kopp kaffe, januarsollyset som strømmet gjennom vinduet og bunken med kort.
Magien i kortene
Jeg er en så sentimentalist, jeg visste at de trykte ordene på kortene og de personlige meldingene inne i ville være en kilde til refleksjon, glede og inspirasjon som ville tjene til å lede meg inn i pensjonisttilværelsen som et entusiastisk team av high school cheerleaders som eskorterte deres fotballaget på banen.
'Men de er bare kort' kan du si. Og selv om det er sant, etter min mening er meldingene deres verdig oppmerksomhet av alle som vurderer å pensjonere seg, de nylig pensjonerte eller de erfarne pensjonistene som kanskje trenger en liten booster. Her er min takeaway på magien i kortene:
- Det er viktig å feire prestasjonene dine.
- Avslapping, store drømmer, muligheter og nye eventyr er vanlige temaer.
- Du har fortjent retten til å nyte fruktene av hardt arbeid og dine suksesser.
- De fleste er virkelig begeistret for deg, og noen skulle ønske de var i dine sko.
- Det kan være én person, sannsynligvis en nær medarbeider/venn, som kjærlig, men motvillig, ønsker deg lykke til.
- Du hadde en innvirkning på bedriften din, medarbeidere og andre.
- Dagens reiserute er uansett hva du vil at den skal være.
- Noen mennesker liker deg virkelig og tror de er bedre for å kjenne deg.
- Noen anser deg som en mentor og en leder.
- Det kan være vanskelig å si farvel.
- Avslutninger er et annet ord for ny begynnelse.
- Du er en pålitelig venn.
- Tidlig morgenkjøkkenprat ved vannkjøleren eller kaffekannen er mer enn bare småprat.
- Noen av de beste delene av jobben din vil følge deg inn i pensjonisttilværelsen, som ferier, ferier, helger, lange lunsjer og kaffepauser!
Jeg elsker og omfavner absolutt alle følelsene ovenfor, men ærlig talt kom de mest meningsfulle kortene fra mine to døtre. Hver gang jeg leser lykkeønskene deres, kommer gledestårer opp i øynene mine og ordene deres lander som en fjær som flyter inn i hjertet mitt.
Min eldste skrev,Mamma, må du endelig puste og lytte til hjertet ditt. Det er så mye å utforske, og jeg håper at du tar deg tid til å nyte hvert spesielle øyeblikk som Gud sender din vei, både store og små.
Og min yngste skrev,Gleder meg til du skal begynne resten av livet ditt og fortsette å leve ut drømmene dine! P.S. Gleder meg til å lese boken din😊.
Har jeg mot til å leve mitt beste liv i pensjonisttilværelsen?
Kortene er definitivt en inspirasjonskilde for meg, men det større spørsmålet er, har jeg mot til å leve mitt beste liv i pensjonisttilværelsen? For første gang føler jeg virkelig at jeg har betalt kontingent (uten å angre) og nå har muligheten til å velge meg først. Vel, bortsett fra det irriterende lille draget i anklene mine som fortsatt viser seg å være litt vanskelig å riste av seg.
Dette minner meg umiddelbart om et vers i et av mine favorittdikt fra Mary Oliver, ' Reisen .'
Ja, «stemmene» er der fortsatt, men ingen er så formidable som mine egne. Fremover, hvilke av stemmene mine vil jeg tillate i førersetet? Vil det være fryktens stemme, kritikeren, feigingen? Eller vil det være motets stemme, drømmeren, skaperen?
'The Journey' stemmer for både pensjonisttilværelse og å bli eldre. Det begynner bokstavelig talt å bli sent i spillet, og uttrykket 'det er nå eller aldri' får en helt ny betydning.
Så mens jeg sitter i morges og tenker på fremtiden min, ber jeg om selværlighet og mot til å handle på det hver eneste dag. Skulle jeg ikke finne motet en dag eller i et øyeblikk underveis, stoler jeg på at jeg vil prøve igjen, så mange ganger det er nødvendig, for å holde kursen.
Jeg forstår at det vil være støt og blåmerker underveis, men jeg er overbevist om at hvis jeg lar sannhet og mot lede i stedet for frykt, er det mye større sannsynlighet for at jeg finner meg selv på samme vei som avslutningen av 'The Reise.' Og er ikke det et herlig sted å være?
Bli gjerne med i samtalen og del dine tanker om pensjonisttilværelsen! Hva er ditt viktigste råd til noen som begynner på pensjonisttilværelsen? Hva har vært din største mentale hindring for å leve ditt beste pensjonistliv? Hvordan klarte du (eller er du) å overvinne det?
